I Denne Artikkelen:

Både CAPM og DDM er metoder for å analysere porteføljer av verdipapirer. Spesielt er de vant til å estimere verdien av verdipapirer ved vurdering av en pris. De er imidlertid forskjellige med hensyn til bruk, men. CAPM er i hovedsak fokusert på å vurdere en hel portefølje ved å vurdere risiko og avkastning, mens DDM fokuserer kun på verdsettelse av utbytteproducerende obligasjoner.

CAPM

CAPM, som står for kapitalpremie-modellen, deler en investorportefølje i to grupper. Den første gruppen består av en enkelt, risikofri eiendel, og den andre gruppen består av en portefølje av alle risikofylte eiendeler. Sistnevnte kalles tangentporteføljen. Det antas også at alle investorer har samme tangentportefølje. Graden av risiko for hver eiendel i tangentporteføljen er tilsvarende medvariabiliteten i markedsporteføljen. Når disse to gruppene av eiendeler kombineres, blir grenseporteføljen opprettet. Videre er det to typer risikoer: systematisk risiko, som ikke kan diversifiseres vekk, og ikke-systematisk risiko, som kan diversifiseres ved å holde grenseporteføljen. Dette er den viktigste fordelen med CAPM: Den ser bare systematisk risiko, dvs. risikoen som bare er knyttet til det aktuelle markedet.

Ulemper med CAPM

CAPM medfører flere ulemper. En av disse er å tildele verdier til avkastningen av den risikofrie aktiva, tangentporteføljenes avkastning samt risikopremier. Risikofri aktiva er ofte i form av statsobligasjoner, regninger eller notater, som ofte antas å være svært lavtliggende i risikoen. Utbyttet av disse verdipapirene endres kontinuerlig etter hvert som de kommer nærmere moden. Videre kan avkastningen på risikofylte eiendeler som aksjer være negativ dersom fallende aksjekurser oppveier utbyttet. Risikopremier varierer også med tiden. Den dynamiske naturen på markedet har dermed en ulempe på den statiske naturen til CAPM.

DDM

DDM står for utbyttemodellen. Det er langt mindre komplekst enn CAPM, da det bare er fokusert på aksjer i stedet for en hel investeringsportefølje. Spesielt er det bare fokusert på aksjer som betaler utbytte, som har en tendens til å stamme fra stabile og lønnsomme selskaper som blåspåner. Det bruker definisjonen av børsverdi til å være det nåværende utbytte per aksje, dividert med diskonteringsrenten minus utbytteveksten. Det bruker derfor både investoroppfattelser og markedsdata for å bestemme verdien av aksjen. DDM-modellen gir dermed muligheten til å faktorere investorens forventninger mens du bruker et svært forenklet utvalg av innganger og variabler.

Ulemper med DDM

DDM-modellen har flere ulemper. Den største ulempen er at verdivurdering av aksjer kan være svært følsomme de små endringene i innganger. En liten endring av investorens diskonteringsrente kan i stor grad påvirke verdien av en sikkerhet. Videre kan investorer overta modellen som et verdsettelsesverktøy når det fortsatt er teknisk estimator i sin puristiske forstand.


Video: CAPM vs Dividend Growth Model (financial management ACCA)